LEDER. Koronakrisen viser med all tydelighet

Transkript

1 NR. 2 - UNI 2020

2 SENTRALPOSTEN Redaktør: Torill Braaten I redaksjonen: Marius Helgå Trond Arild Ydersbond Hege Sætre Lind Sentralposten som pdf: Facebook: Forsidebilde: AdobeStock.com Layout: LO Media Trykk: BK Grafisk Opplag: NTL Sentralforvaltningen Postadresse: Torggata 12, 0181 Oslo Besøksadresse: Folkets hus, Youngstorget (inngang hjørnet Youngsgt./Torggt.) Telefon: E-post: post@ntl-sf.no Leder: Bjørn Halvorsen bjorn@ntl-sf.no Sekretærer/nettred: Åsne Skjelbred Refsdal aasne@ntl-sf.no Marius Helgå marius@ntl-sf.no LEDER Samhold og fellesskap Koronakrisen viser med all tydelighet at samfunnet trenger fellesskapsløsninger. Markedet klarer ikke å sikre gode ordninger. Det er fellesskapet som må bære kostnadene for de inngripende tiltakene, ikke enkeltpersoner. Da er det viktig at velferdsstaten fremdeles gir trygghet og at de ekstraordinære løsningene er solidariske. Når vi leser at Travel Retail Norway, med den tyske tax-free giganten Heinemann, får nesten 7 millioner kroner i kontantstøtte fra staten, og Louis Vuitton med luksusveskene får hundretusener i statsstøtte så blir solidariteten, samholdet og dugnadsånden satt på prøve. Særlig når vi samtidig kan lese at permitterte og ledige ennå ikke har fått sine dagpenger. Situasjonen har også vist oss hvem som har de viktigste jobbene. Ved siden av helsesektoren er det renholdere, folk i matbutikkene, transportarbeidere, næringsindustriarbeidere og andre lavtlønte. Et eventuelt moderat frontfagsoppgjør bør ikke være til hinder for at disse gruppene prioriteres høyt. Et samlet storting fortjener all honnør for å ha blitt enige om de mange krisepakkene, selv om mer satsing på den grønne omstillingen kunne vært høyere prioritert på bekostning av støtte til forurensende næringer. Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet har vist oss at åpenhet rundt faglige vurderinger kan ha ført til enda mer tillit i befolkningen og vi har stolt på de faglige vurderingene og rådene vi har fått. Vi har til og med tolerert logiske brister når det er blitt forklart med at også helsemyndighetene er usikre på konsekvenser av tiltakene. Tilliten vi hadde til institusjonene har nok ikke blitt svekket gjennom de siste månedene og den var høy fra før. Helse- og omsorgsminister Bent Høie har også gitt oss mer tillit til politikerne og han vil sikkert også gjøre en glimrende jobb som Fylkesmann i Rogaland fra neste år. Fylkesmannsetaten har som kjent ansvar for blant annet beredskap og deler av smittevernet regionalt. Hele offentlig sektor har vist seg fra sin beste side gjennom første stadium av denne pandemien, med helsesektoren i front. Når vi vet at de årlige kuttene i statlig sektor (ABE) særlig har rammet Folkehelseinstituttet, Helsetilsynet, Helsedirektoratet og den generelle statlige beredskap, så må hyllesten av regjeringens forarbeid og håndtering dempes noe. Statlig sektor har vært bevisst nedprioritert i hele Solberg-perioden. Mikrobiologi, virologi, epidemiologi, smittesporing og lager med medisiner og verneutstyr har ikke vært prioritert av noen regjeringer siden slutten på den kalde krigen. Direktoratet for sikkerhet og beredskap meldte så sent som i 2019 at risikoen for en pandemi var høy, ja det mest sannsynlige krisescenariet. Evalueringen av regjeringens håndtering må være grundig, åpen og kritisk. NTLs forbundsstyre advarte tidlig imot regjeringens forslag om å begrense demokratiet ved å gi seg selv utvidete fullmakter, og det var riktig av Stortinget 21. mars å vedta flere begrensninger i regjeringens forslag. Ikke uventet har regjeringen fremmet forslag om ytterligere utvidelser av kriseloven og vi ber Stortinget redusere fullmaktenes omfang til et minimum og varigheten til maksimalt én måned av gangen. Behovet for en videreføring av kriseloven som gir regjeringen utvidete fullmakter må tydeliggjøres før 2 SENTRALPOSTEN

3 sløsninger Stortinget gir sin tilslutning. Ansatte i offentlig sektor er underlagt politisk styring og vil også bli pålagt lojalt å gjennomføre vedtak med hjemmel i en kriselov. Statsansattes og byråkraters lojalitetsplikt er legendarisk. «Loven skal følges selv om hele verden går under» er et latinsk juridisk ordtak. Samfunnsoppdraget offentlige ansatte er med og løse har betydning for oss alle, og det er nødvendig at vi får en tilrettelagt arbeidssituasjon som sikrer at vi er i stand til å utføre oppgaver på lang sikt. Dette må gjøres gjennom kollektive drøftinger og forhandlinger med tillitsvalgte. Nå begynner mange å vende tilbake til kontorene og landskapene sine. Arbeidstilsynets og helsemyndighetenes anbefalinger og råd trumfer alt annet og tilbakeføringen må drøftes nøye med de tillitsvalgte. Fast plass må være et minimum og en selvfølge. Liv og helse må settes først også nå. Flere arbeidsgivere har vist stor grad av generøsitet og velvilje for at vi skal komme gjennom dette på en best mulig måte. Hjemmekontorene må derimot oppgraderes for blant annet å hindre belastningsskader på rygg og nakke hvis dette skal fortsette. Bedriftshelsetjenesten anbefaler f. eks heve- og senkepult og mer stående arbeid, noe de færreste har mulighet til på hjemmekontor i dag. Hjemmekontor med hjemmeværende småbarn har vist seg å være en nesten umulig kombinasjon. Stengning av skoler og barnehager var en stor belastning for småbarnsforeldre i tillegg til de samfunnsøkonomiske konsekvensene dette tiltaket fikk. Det kan bli aktuelt med flere hjemmekontordager for mange også i tida framover. Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon, DSS, og flere andre statlige virksomheter har kjørt ut skjermer og kontormøbler til ansattes hjem. Noen arbeidsgivere, som for eksempel i Språkrådet, har oppfordret til mer trim og fysisk aktivitet i arbeidstida. Dette er gode eksempler til etterfølgelse. I noen etater opplever vi likevel at nedbemanninger, oppsigelser og store omorganiseringer går i omtrent samme tempo som tidligere men nå på Teams og Zoom. «Dette er en uholdbar situasjon, i stedet for å bruke ressurser på å få oppgavene gjort, presses de statsansatte og deres tillitsvalgte til å sloss for organisasjonskart og egne arbeidsforhold. Det er også useriøst og respektløst av statlige arbeidsgivere å legge til en ekstra usikkerhet ved at arbeidsplassen og oppgavene skal endres mens folk sitter på hjemmekontor» sier NTL-forbundsleder Kjersti Barsok til Frifagbevegelse 18. mai. Mange statlige etater har ansatte som har samfunnskritiske oppgaver. For mange av våre medlemmer er det inngått midlertidig avtale om redusert hviletid og økte grenser for overtid. NTL Sentralforvaltningen ber staten bruke den midlertidige muligheten med varsomhet og så langt som mulig unngå å pålegge ansatte mer arbeid og mindre hvile. Situasjonen vi står i kan vare lenge og tjenestene til befolkningen må kunne opprettholdes over tid, også gjennom en eventuell smittebølge nummer to og tre. Bjørn Halvorsen, leder NTL Sentralforvaltningen Repskap 2020 I dette nummeret av Sentralposten skulle vi egentlig hatt en stor artikkel om vårens representantskapsmøte i NTL Sentralforvaltningen. Vi skulle hatt bilder av det nye styret, presentasjon av vedtakene som ble fattet og generelt god stemning. Som følge av koronapandemien ble det jo ikke slik, da landsforeningas styre fant å måtte utsette møtet inntil videre. Ny dato for møtet ble etterhvert satt til oktober, og vi krysser nå fingre og tær for at møtet lar seg gjennomføre på dette tidspunktet. Avdelingene vil få en ny innkalling og beskjed om å velge delegater på nytt. FOTO: COLOURBOX SENTRALPOSTEN 3

4 LOKAL LØNNSPOLITIKK NTL vil ha en lønnspolitikk for reduserte forskjeller TEKST: Geir Senum, frikjøpt tillitsvalgt NTL Sentralforvaltningen Det er ikke tilfeldig at de 10 prosent lavest lønte i 2019 hadde ei gjennomsnittlig årslønn på , mens de 10 prosent høyest lønte hadde ei snittlønn på Det er et resultat av bevisste handlinger over flere år. I perioden økte lønna til de lavest lønte med moderate De høyest lønte kunne gange dette med 5,5. Tall fra teknisk beregningsutvalg viser at de 10 prosent høyest lønte hadde en lønnsøkning på i samme periode. NTL ønsker å redusere forskjellen mellom lavest og høyest lønte. Erfaringer fra lokale forhandlinger i staten viser at det ofte er de høyest lønte som kommer best ut, og at det er en del ansatte som ikke får lønnsøkning gjennom lokale forhandlinger. Derfor mener NTL at mesteparten av pengene må fordeles i sentrale forhandlinger. Det sørger for at alle får ta del i lønnsutviklingen. Dessverre har tendensen de siste lønnsoppgjørene vært at en stor del av pengene har blitt satt av til fordeling gjennom lokale forhandlinger. Det betyr at NTL må jobbe aktivt også innen den enkelte virksomhet for å få til en lønnspolitikk som ivaretar alle ansatte og som reduserer de store lønnsforskjellene. Utviklingen i de fleste virksomhetene vi har medlemmer er bekymringsfull. Forskjeller både innen og mellom stillinger er økende. Særlig er det økende lønnsgapet mellom ledere og ansatte problematisk. De store lønnsforskjellene oppfattes urettferdig og utgjør en trussel mot arbeidstakernes helse og velvære så vel som virksomhetenes evne til å oppfylle samfunnsoppdraget. Forskning på hvordan ulike lønnssystemer påvirker arbeidsmiljø, motivasjon og produktivitet viser klare negative effekter av urettferdige lønnsforskjeller. Si nei til dårlig lokal lønnspolitikk Før lokale lønnsforhandlinger skal partene bli enige om en lokal lønnspolitikk. Denne skal være en felles plattform, som sier noe om hvordan statens lønnssystem skal brukes i den enkelte virksomhet. Mange tillitsvalgte opplever at forhandlingene om den lokale lønnspolitikken er krevende. Arbeidsgiver og Akademikerne står gjerne hardt på en lønnspolitikk basert på markedsverdi og belønning av oppnådde resultater. Og for særinteressene til definerte grupper, gjerne ledere og utvalgte fagstillinger. For NTL er det avgjørende at lønnspolitikken utformes slik at den sikrer at alle ansatte får en lønnsutvikling. Lokal lønnspolitikk er en viktig del av lokale lønnsforhandlinger. Lønnspolitikken legger premissene for hva som er gyldige prioriteringshensyn og rammene for gjennomføring av forhandlingene. NTL må ikke gi tilslutning til kriterier og rammer som hindrer oss i slåss for vår lønnspolitikk. Den lokale lønnspolitikken må i størst mulig grad gjenspeile NTLs lønnspolitikk, for eksempel lønnsnivå etter arbeidsoppgaver og ansvar, lik lønn for likt og likeverdig arbeid. Hovedinnretningen må være lønn som fordeling og ikke belønning. Hovedtariffavtalen slår fast at lokal lønnspolitikk skal være omforent. Det betyr at alle parter har vetorett. Vi behøver derfor ikke gå med på en dårlig lønnspolitikk. Et lønnpolitisk dokument som i liten grad ivaretar NTLs egen lønnspolitikk kan brukes mot oss i lokale lønnsforhandlinger. For NTL har det alltid vært viktig å oppnå enighet om så mye som mulig, og det vil ofte være mulig å komme fram til gode kompromisser. Men avstanden mellom partene kan noen ganger være så stor, at det ikke lar seg gjøre å finne fram til formuleringer alle kan leve med. I en slik situasjon er det avgjørende at NTLs tillitsvalgte holder hodet kaldt og står imot presset slik at hen ikke signerer på en dårlig lønnspolitikk. Lønn er fordeling av verdiskapning, ikke et individuelt belønningssystem Ansatte i staten utfører et oppdrag på vegne av samfunnet og er motiverte for å jobbe i en forvaltning som tjener innbyggerne. Et lønnssystem som innebærer en kobling mellom individuell avlønning og individualisering av produksjonsmål vil komme i konflikt med fellesskapets interesser og kvaliteten på forvaltningens arbeid. God kvalitet sikres først og fremst gjennom kvalifiserte og motiverte medarbeidere. Ansatte gjør ikke en bedre jobb som følge av at lønnsfastsettelsen benyttes til belønning eller straff. Det er langt viktigere at lønnsfastsettelsen oppleves som rettferdig og at de ansatte har arbeidsoppgaver hvor de får benyttet sin kompetanse. Det er derfor viktig å stå imot press for at virksomheten skal benytte individuelle belønningssystemer. Resultater oppnås i fellesskap. NTL har medlemmer i alle stillingskategorier. Det kan være krevende å prioritere mellom ulike grupper ansatte, men for NTL er det viktig med forhandlinger som omfatter alle. Arbeidsgiver og andre tjenestemannsorganisasjoner har ofte en mer snever oppfatning av hvem som skal prioriteres. Det hviler derfor et ekstra ansvar på NTL å sikre at alle ansattgrupper blir ivaretatt. Skal vi lykkes må vi arbeide langsiktig og helthetlig. 4 SENTRALPOSTEN

5 Lønnsforskjeller i perioden FOTO: ADOBESTOCK.COM Lavest lønte gruppen fikk kr i lønnsøkning i perioden De høyest lønte fikk 5,5 ganger så mye i perioden: kr NTL mener at utgangspunktet for avlønning først og fremst skal være arbeidsoppgaver og ansvar samtidig som både utdanning og realkompetanse må verdsettes. Ansiennitet skal vektlegges. Alle virksomheter må bidra til å minske forskjellene mellom kvinner og menns lønn, utjevne forskjeller mellom de høyest- og lavest lønte, samt sikre de ansatte en lønnsutvikling. Lønnsfastsettelse skal ikke være et ledd i arbeidsgivers mål- og resultatstyring I Hovedtariffavtalen i staten har de sentrale partene forsøkt å definere hva som skal være hensikt og mål for lokal lønnspolitikk. Virksomhetens ledelse og fagforeningene skal bli enige om hvordan lønnssystemet skal brukes og hvilke lønnsmessige tiltak som er nødvendig for å nå virksomhetens mål. Lønnspolitikken skal være en innarbeidet del av virksomhetens lønnspolitikk, og skal utarbeides med utgangspunkt i oppgaver, personalsituasjon og budsjett. Likelønn, kompetanse og ansvar, midlertidig ansatte og ansatte i permisjon skal ivaretas. Utover det, står partene lokalt fritt til å bli enige om hva som skal være lønnspolitikkens mål og virkemidler. Mange tillitsvalgte møter arbeidsgivere som ønsker å få inn ambisiøse målformuleringer i lønnspolitikken. Det er ikke noe galt i seg selv. Heller ikke formuleringer om at lønnspolitikken skal bygge opp under virksomhetens mål og strategier. Spørsmålet er hvordan det formuleres, men enda viktigere hvordan det følges opp i konkrete tiltak, kriterier og prioriteringer. NTL er tilhenger av å sette mål, og at virksomheter har strategier. Når NTL sier vi ikke vil ha lønn som en del av mål- og resultatstyring, er det knyttet til spesielle former for styringssystemer, og hvor lønn brukes til å belønne resultatoppnåelse. Slike systemer preges av prestasjonsbasert belønning, detaljert målstyring (for eksempel mål om antall behandlede saker pr dag), overdreven kontroll og strenge krav til rapportering. Store mengder dokumentasjon, skjemaer, evalueringer og annet papirarbeid er en tidstyv av dimensjoner. Og slik detaljstyring bidrar til å ødelegge den indre motivasjonen, ifølge professor Bård Kuvaas ved Institutt for ledelse og organisasjon ved Handelshøyskolen BI. Arbeidsmiljøforskning (Se for eksempel Statens arbeidsmiljøinstitutt) har dokumentert entydig at grad av kontroll over arbeidet er en viktig arbeidsmiljøfaktor. Mål- og resultatstyringssystemer på individnivå vil redusere den enkelte arbeidstakers kontroll over eget arbeid, og få negative helsemessige og organisatoriske konsekvenser. Det viktigste å få til for NTL er at det konkrete innholdet i lønnspolitikken og praktiseringen av denne ligger tettest mulig opp til at lønn er fordeling av verdiskapning, og minst mulig belønningssystem for enkeltindivider. Forskning på lønn, motivasjon og produktivitet gir grunnlag til å advare mot store lønnsforskjeller. Dette samsvarer godt med NTLs politikk om å redusere lønnsforskjellene mellom høyt- og lavtlønte. Utgangspunktet for avlønning skal først og fremst være arbeidsoppgaver og ansvar. Ansiennitet, utdanning og realkompetanse er også viktige faktorer å ta hensyn til. Det er viktig at kriterier for lønnsendring er objektive, og har tatt utgangspunkt i prinsippene over. I det bildet er det mindre viktig om det kommer en formulering om å bygge opp under virksomhetens mål og være et av virksomhetens strategiske virkemidler SENTRALPOSTEN 5

6 COVID-19 5 nordiske land - 5 ulike 1. mars Helsemyndighetene i de nordiske landene tenker omkring Covid-19-utfordringene. Mye likt, litt ulikt. For islendingene står det klart at dette kan og må kontrolleres, det tror de andre fortsatt er umulig. På tross av erfaringene fra Kina, Taiwan, Sør-Korea og Singapore. En må gripe inn, men å bremse, 'flatten the curve' er det beste vi kan få til? Under ei utflata kurve kan arealet, totalmengden, av skadevirkninger, det være seg død eller annet, fortsatt være det samme - alt er bare dratt ut i tid. Ingen tør å si det veldig høyt, men forestillingene om flokkimmunitet, dvs. å la tilstrekkelig mange smittes til at pandemien stopper av seg sjøl, er fortsatt sterkt til stede. Særlig i Danmark, Sverige og Finland legges det opp til et løp for bremsing. I Norge er det mer uklart, og en legger opp til betydelig testkapasitet - for uansett strategi, må utsatte grupper beskyttes. Og det krever utstrakt testing for å holde oversikt over smittespredningen. I Stockholm er testing mer en forstyrrende detalj. Der tenker en 'att låta många smittas i lagom takt'. Og da kan kunnskapene fra testing være hemmende. TEKST: Trond Arild Ydersbond 14 dager seinere er smittespredningen med eksponensiell vekst i full gang i Norden, men minst eksplosivt i Finland. Oversikten er best og årvåkenheten størst på Island, men også i Norge har en brukbar føling med utviklingen - og Helsedirektoratet får stadig kaldere føtter i forhold til å slippe viruset mer løs. Ikke bare har de italienske sporene begynt å skremme skikkelig, internasjonale eksperter og rapporter indikerer mulige store kostnader ved brems-strategier. Boris ohnson og hans britiske regjering er i ferd med å tverrvende når det gjelder deres strategi for flokkimmunitet, og mentalt er Mette Fredriksen og hennes kabinett i København i ferd med å gjøre det samme. På tross av mangel på klare råd fra eksperter. Finnene er også bekymra, totalbildet er rolig, men de har fått noen eksplosive smitteepisoder som iallfall ikke kan kalles bremsing. Og svenskene er mye mer opptatt av å fortelle andre hva de skal gjøre, enn å sjekke følgene av hva de holder på med sjøl. I løpet av noen dager har alle unntatt Sverige stengt ned, men på ulike måter og premisser. Islendingene gjør det etter plan, og tar bare det som de veit trengs. Finnene gjør det for sikkerhets skyld, men er bekymra for å ta i for hardt. Danskene gjør det fordi utviklingen er i ferd med å ta dem dit de absolutt ikke vil, og Tyskland tar seg stadig bedre ut som alternativt eksempel på stoppstrategi. Norge gjør det etter det som trolig kan kalles en intern krangel mellom Folkehelseinstituttet (FHI, 'brems!') og Helsedirektoratet ('stopp!'), og som eneste nordiske land med ansatser til en større faglig offentlig diskusjon om strategivalg. Etter nedstengningen tar det ikke lang tid før forskjellene mellom Norge og Sverige blir synlige. Norge tester mye til å begynne med, og har tilsynelatende masse smitte og få døde, mens i Sverige blir det mer og mer motsatt. Danmark følger til å begynne med Sverige resultatmessig: En har en god del spredning og ikke veldig mye oversikt, og det tar tid før strategiendringen gir resultater. Men Danmarks serum institut, folkehelseinstituttet der, liker nok det de ser, og får etter hvert stadig mer tro på strategien. I motsetning til mange eksperter ved FHI i Norge, som mentalt er mye mer på linje med sine svenske kollegaer. Og Sverige? Om det er noen ansvarlige som tviler der, så viser de det iallfall ikke, og kritikerne marginaliseres. I motsetning til norsk åpenhet, der Helsedirektoratet sier klart fra at dette er et eksperiment. En holdning som er både avvæpnende og samlende - for et eksperiment kan en mene hva en vil om. Men etter hvert som ukene går, blir det stadig mer klart at nedstengningene i Norge og Danmark har vært vellykka i forhold til intensjonene - og i Helsinki er en litt bekymra for om det har vært for vellykka. Danmark har over dobbelt så stor andel døde som Norge, men det stabiliserer seg ganske raskt, og i forhold til Sverige er både dødsog innleggelsestall småtterier. Alle er bekymra for hvordan det skal gå etter hvert som en åpner opp igjen. Danmark følger etter hvert opp Islands eksempel med et omfattende testregime som gir både trygghet og grunnlag for fornuftige disposisjoner. Mens FHI i Norge kjører på en måte som ignorerer asymptomatisk smitte og dermed gir stadig dårligere kontakt med virkeligheten. En blir også litt overraska når antikroppstesting i Oslo indikerer at det er bare ca 2% som er smitta der. I Stockholm er det enda verre, der regner en med å være på god vei mot flokkimmunitet i løpet av mai - men den gang ei. Det viser seg å være vanskeligere enn som så å få gjennomsnitta samfunnet sånn at en kan støtte seg mer på immunitet. Undersøkelser av antikropper mot SARS-CoV-2 i både Spania og Nederland indikerer godt under 10% smitta, og Sverige er nok i underkant av det. Mens flokkimmunitet krever 40-70% immune for å fungere bra. Dette fører til at brems-strategiene så langt ser ut til å være mye dårligere enn stoppstrategiene. For bremsingen gir stor og vedvarende smittespredning som hele tida krever tiltak, men likevel uten å føre fram til noen stabil og trygg tilstand. Mens stoppstrategiene er innebygd ustabile, smitten kan når som helst blusse opp igjen, men på en måte som viser seg ikke så vanskelig å håndtere i praksis - og lettere desto nøyere en er med testing. Og risikoen ved diverse aktiviteter er veldig mye lavere når en har 200 ikke-diagnostiserte smitta gående rundt enn når en har Bremserne havner i et ingenmannsland, der en verken kan slippe så mye opp, eller har utsikter til å bli ferdig med prosessen noenlunde snart. 6 SENTRALPOSTEN

7 Covid-19-strategier 5 NORDISKE FORLØP PÅ X-AKSEN: Registrert smitta pr million innbyggere, som er langt lavere enn faktisk antall smitta (mørketall for smitte) - bortsett fra Island, som omtrent ikke har mørketall på dette. Norge har mørketall på 2-5, altså har vi trolig mellom 0.3% og 0.8% smitta. Danmark og Finlands kan anslås til 3-5, altså % smitta i Danmark og % i Finland. Sverige har på tross av mye større smittespredning testa lite, og har trolig mørketall mellom 7 og 11 (eller mer), altså 3-5% smitta. Undersøkelser av antikropper indikerer enda høyere smittetall for Sverige, men utvalgene har vært små og ikke nødvendigvis helt representative. PÅ Y-AKSEN: Registrert døde pr 1000 innbyggere. Norge, Island, Danmark og Finland har ikke hatt vesentlig overdødelighet i perioden, slik at vi kan regne Covid-19-dødstallene for noenlunde korrekte. Sverige har hatt en vesentlig overdødelighet som gjør at det reelle dødstallet kan være ca 1000 høyere enn det rapporterte (som er ca 4500 pr 5.6) Danmark har ca 100 døde/ million innbyggere, Norge ca 45 og Sverige ca 10 ganger så mange. LINE: Representerer 2% snitt-letalitet, som er den omtrentlige sammenhengen mellom smitta og døde ved lik smittegrad i hele befolkningen og null mørketall for smitte. Er den mye lavere, som for Island, indikerer det god skjerming av utsatte grupper. Pga mørketall for smitte, vil de fleste land ligge over linja. Norge har nå ca 2.8% letalitet av registrert smitta. Med mørketall på 3, gir det i underkant av 1% reell letalitet, som indikerer at Norge også har greid å skjerme utsatte grupper. Det samme gjelder, i noe mindre grad, Danmark og Finland. Kanskje også Sverige, men her er datagrunnlaget så langt for svakt. Smittespredningen i utsatte grupper ser dog ut til å være betydelig større i Sverige enn i Norge. Testing i Norden i 7 uker, fram til testede pr innbyggere er jo 10% av befolkningen, så Danmark har i perioden gått fra å teste under 2% til nesten 12% av befolkningen, mens Norge ikke har forsøkt å overvåke spredningen, og fortsatt ligger på under 5%. Finland i underkant av 4 og Sverige på under 3%, tross stor smittespredning. Ca 15 av alle svenske tester har vært positive, mot nå ca 2% av alle danske. Sveriges jojo-mønster beror på at smittetall blir rapportert daglig, mens antall tester bare blir oppdatert ca ukentlig. Island har testa ca 18% av befolkningen og med god oversikt over situasjonen, tester de ikke så intenst lenger. FOTO: ADOBESTOCK.COM SENTRALPOSTEN 7

8 COVID-19 Da regjeringen trosset Folkehelseinstituttet (FHI) sine råd og gikk til full nedstengning av samfunnet i mars, pekte det meste mot at Covid- 19-pandemien ville få et meget alvorlig forløp i Norge. Nedstengningen ble usannsynlig effektiv, og kamuflerte ei rekke norske feil og svakheter. Noen av dem kan komme tilbake og bite oss i fortsettelsen hvis vi ikke retter dem opp. For sjøl om det vil gå vinter og vår før vi kan gjøre opp endelig corona-regnskap i Norge, kan vi allerede slå fast ett velkjent mønster: Det er typisk norsk å ha flaks. TEKST: Trond Arild Ydersbond Hvis myndighetene hadde vært våkne, kunne det meste vært unngått hos oss. Størstedelen av den norske smitten har kommet med skiturister fra Østerrike, og alarmen om denne smitteveien hadde gått hos de mer årvåkne islendingene allerede i slutten av februar. Mens den første registrerte smitta skiferie-pasienten i Norge måtte si at han hadde vært i Italia for å bli testa. En hadde ikke oversikt over hvordan smittesituasjonen var i andre land, men istedenfor å kjøre på føre var, regna en med at "ingen kjent smitte = ingen smitte". Norske myndigheter unnlot derfor å advare mot helsereiser til Solgården i Spania i mars, på tross av at flere smittetilfeller var kjent i området, ikke minst Valencia-supportere som var blitt smitta i forbindelse med Mesterliga-kampen mot nord-italienske Atalanta (fra Bergamo). Flere pensjonister ble smittet i Spania og døde seinere. Et eksempel der det gikk bra, flaksen var på plass: Russland har jo etter hvert seilt opp som et av verdens mest nedsmitta land, men kunne en FHI-ansatt som hadde vært der, og hadde kraftige forkjølelsessymptomer, få en test første uka i mars? No way, Russland var ikke på smittekartet. Veldig mye fokus var på Kina, men de hadde jo allerede det meste under kontroll, så den veien kom det bare noen få tilfeller. Den usannsynlig ef Norsk flaks: Gode tabber til rett tid Den norske flaksen handler mye om å gjøre gode tabber til rett tid, og der har helsevesenet vært i toppklasse. Den alvorligste var gjort på forhånd: Nedbygginga av sengekapasiteten på sjukehus, i et driftsopplegg basert på gjennomstrømning og korte liggetider - stikk motsatt de ukelange forløpene som er typisk for intensivinnlagte Covid-19-pasienter. Men denne pressa situasjonen førte til god planlegging, prioritering og omdisponeringer, sånn at en var forberedt, gjorde faglig gode behandlingsvalg (som har bidratt mye til den lave norske dødeligheten i yngre aldersgrupper) og den resolutte nedstengningen gjorde at en aldri kom i nærheten av det totale kapasitetstaket. Hadde vi derimot fått svenske tilstander, der de så langt (pr 5.6) totalt har 220 intensivinnlagte pr mill innbyggere, hadde det blitt veldig stygt. Manglende sengekapasitet er bare ett av mange symptomer på fraværet av faglig solid styring i helsevesenet. Men dette har ført til proaktivitet og ansvarstaking nedover i systemet. På Ahus lærte de f.eks temmelig fort å lese Covid-19-symptomene, og satte pasienter rett i behandling uten å vente på resultatene av tester - som i endel tilfeller også kan være falskt negative, viruset kan f.eks sitte djupt i lungene og ikke vises på tester fra svelget. Og mens Italia i betydelig grad lot intensivavdelingene fylles opp av gamle pasienter med svært dårlig prognose, og svenskene boosta sine dødstall ved å sette sine smitta sjukehjemspasienter på palliativ avdeling (som normalt er det stille stedet uhelbredelige kreftpasienter får komme til for å dø), ser det ut til at Norge har truffet bedre med behandlingsopplegget for de gamle. En veldig stor andel (30% i 90+) av de eldste som smittes dør hos oss, men dette er normalt - de landene som viser mye lavere tall, kan vi regne med underrapporterer. F.eks kan den totale overdødeligheten indikere at Sverige har i størrelsesorden 1000 flere Covid-19-døde enn rapportert, mens det ikke er registrert overdødelighet (altså flere dødsfall enn vanlig for årstida) i Norge. Kanskje den beste norske tabben underveis var legen på øyeavdelingen på Ullevål, som kom fra skiferie, fikk symptomer, men ble nekta test, gikk på jobb - og deretter smitta store deler av avdelingen. Helse- Norge kunne bare riste på hodet, og denne vekkeren har nok beskytta sjukehus mot både omfattende smitte/sjukdom og smitte-skandaler av den typen som er daglig kost i Sverige. Der er det så vanlig med sjukehussmitte at det ikke regnes som skandale... Den mest effektive tabben var vel at assisterende helsedirektør Geir Stene Larsen ble smitta, men lot seg beordre til aktivitet likevel. Noe som både var et skrikende brudd på smittevernprinsipper og sendte diverse inn i karantene. Helsemyndighetene måtte feie for sin egen dør - det har bidratt til ryddighet og disiplin fra den kanten. Å slippe inn tusenvis av returnerende feriegjester uten å sette dem i karantene/ teste dem var jo en grov tabbe, men en god 8 SENTRALPOSTEN

9 FOTO: ADOBESTOCK.COM fektive nedstengningen en på den måten at smittespredningen startet på en skånsom måte: Fordi det i hovedsak var vinterferierende, var dette friske, sunne og aktive, i hovedsak yngre personer. Så Norge starta med en ønskebestand av smitta - få i utsatte grupper, veldig få gamle - i motsetning til f.eks Italia, der ikke minst sosiale forhold gjorde at smitten slo rett inn i eldrepopulasjonen. En dårlig tabbe: Det norske testregimet En av de beste tabbene, var FHIs (per definisjon kunnskapsbaserte) antakelse fra slutten av februar om under 100 smitta til påske. Det plasserte nemlig instituttet tidlig delvis på sidelinja i forhold til viktige beslutninger, mens søsterinstitusjonen i Sverige, FOHM, har holdt landet i et stadig mer misforstått jerngrep. Og så ga det oss ganske omfattende testing i begynnelsen. Norge hadde ganske bra testkapasitet, og ettersom en regna med et beskjedent smitteproblem, ble den fram til testregimet ble stramma inn 13. mars brukt til å gi et ganske så godt bilde av situasjonen, mørketalla for smitte var lave, og har holdt seg blant de laveste i verden. Men ganske raskt utvikla testregimet seg til å bli et av de mørkeste kapitlene i den norske Covid-19-historien. På tross av entydige resultater fra Kina om at pre- og asymptomatisk smitte (personer overfører smitte før de viser symptomer, eller de får ikke klare symptomer i det hele tatt) kunne være en viktig smittevei, har en ikke villet teste asymptomatiske tilfeller, og generelt har en holdt stivbeint på prinsippet om ikke å teste på mistanke - i motsetning til mer vellykka smittevernland som Sør-Korea, Tyskland og Island. Derimot har en vært ganske pågående med å teste kontakter når det først er påvist smitte. Resultatet har vært flere titalls dødsfall i institusjoner som i stor grad kunne vært unngått ved mer aggressiv testing på mistanke, og titusenvis av essensielt sett bortkasta tester av kontakter - der f.eks systemer for maskinlæring kunne fortalt at sannsynligheten for positivt utslag er veldig lav. Dermed lå Norge lenge i verdenstoppen for testintensitet, men langt nede på lista for smitteoversikt, noe som også illustreres ved en serie dårlige estimater for smittespredningen. WHOs Covid-19-mantra har lenge vært 'test, test, test', eller litt mer presist 'testspor-isoler, test-spor-isoler, test-sporisoler', men dette har Norge gitt blaffen i, uten at det noen gang er forklart nøyaktig hvorfor. Noe av grunnen er nok manglende ressurser til sporing, som i Norge mye har foregått med metoder som ligger nærmere 1800-tallet enn 2000-tallet, og derfor blir fryktelig dyrt. Men en trenger ikke spore alt, og i mange tilfeller kan en overlate mye av det til de berørte. Oversikt over det totale smittebildet er mye viktigere, dette illustreres ved stikkprøvene på norske barn ifm. gjenåpningen av skoler og barnehager. Her testa drøyt 0.5% positivt, noe som ble tolka som tegn på at barn i liten grad smittes. Men faktisk er dette omtrent som snittet for befolkningen, og justert for mindre omfattende kontaktaktivitet hos barn, tyder det på at de smittes i vel så stor grad som de voksne. Det norske opplegget for organisering av tester er også elendig. En bruker f.eks i liten grad teknikker som pooling, som er meget fornuftig når det er få positive: Hvis det f.eks forventes 0.5%, 5 av 1000, positive, kan en slå sammen prøver i to nivåer, f.eks. 10 og 10, som så slås sammen til 100 og 100. Hvis en 100-prøve slår ut positivt (som annenhver ville gjøre med 0.5% positive), tester en de 10 delprøvene, og nesten alltid ville bare èn være positiv med så lav smittegrad. Så går en gjennom de individuelle prøvene - slik tester en 100 personer med, i dette tilfellet, 21 tester ved positivt utslag. Pooling-opplegg er dokumentert bl.a i det ikke helt ukjente medisintidsskriftet The Lancet. Det er nok først og fremst test-tabbene som ligger an til å komme tilbake og bite oss nå, og som det er akutt behov for å rydde opp i. Under 5% av den norske befolkningen er testa, mot ca 12% i Danmark og ca 16% på Island - som er i ferd med å skaffe seg skikkelig kontroll. Og Danmark lå lenge langt bak oss på testing, men er nå milelangt foran SENTRALPOSTEN 9

10 COVID-19 Nedstengningen: Kort prosess med smitteutbredelsen Da nedstengning ble aktuelt mot midten av mars, var det fortsatt ikke gjort noe veivalg om en skulle gå for stopp av viruset (Island, Tyskland, Danmark) eller brems (Sverige, UK). Men fordi situasjonen ikke var under kontroll, måtte en uansett stenge ned mye - FHI kjempa med nebb og klør for at det ikke skulle gjelde skoler og barnehager, men ble ikke hørt. I perioden fram til nedstengning, var R-tallet, reproduksjonstallet, i Norge, altså hvor mange personer en overfører smitten til, i størrelsesorden 3, med indikasjoner på opp mot 5-6. Noen har påstått at det var ned mot 1 allerede, men det er matematisk umulig gitt den kjente utbredelsen. Etter nedstengningen gikk smitten videre til venner, bekjente og nære kontakter, og i noen tilfeller til klienter/ omsorgsmottakere, spredningen gikk fra noen tusen til noen titusen smitta, men stoppa temmelig fort opp. R-tallet falt fort til langt under 1, og så langt er det små tegn på at det er kommet vesentlig over 1 igjen - vannskillet mellom å spre seg videre og å dø ut. Norge ligger på under 50 døde/million innbyggere, Danmark har endt med dobbelt så mange, og Sverige nærmer seg det ti-doble. Vi har trolig fortsatt under 1% av befolkningen smitta, og letaliteten (døde i forhold til beregna antall smitta) ser ut til å være under 1%, som tyder på at vi, som ett av ganske få land, i betydelig grad har greid å beskytte utsatte grupper. Sida begynnelsen av mai har vi bare hatt noen få intensivpasienter, i Sverige er en fornøyd med å komme under 300. Vi kan ha noen hundretalls personer som sliter med ettervirkninger, i Sverige er det tusentalls. Sverige har jo også tiltak, til dels vel så strenge som oss, og land som Belgia og Spania har også stengt ned, men har likevel stor utbredelse og tusentalls døde. Hvorfor har det fungert så usannsynlig effektivt hos oss? Suksessen: Endel flaks, men mye dyktighet og gode valg Det var en god del flaks, ikke minst med at smitten ikke kom snikende, og at en i starten testa mye og dermed hadde et bedre beslutningsgrunnlag enn de fleste andre land. En tro til for å stoppe utbredelsen i tide, og hadde ikke så mye praktisk ballast i form av at det var disponert for og kjørt i gang en brems-strategi, ikke stopp. Både Danmark, Nederland og Belgia hadde f.eks satt i gang brems-løp, og måtte gjøre mye mer av kurs-korrigeringer enn Norge. For ikke å snakke om UK, som fortsatt ikke har fått skuta skikkelig på kjøl etter at de planla for flokk-immunitet. Hovedårsaken til at nedstengninger tilsynelatende ikke har fungert så godt i flere land, er nok at de har kommet altfor seint og lite effektivt i forhold til smitteutbredelsen. Men de har etter hvert stansa utbredelsen effektivt, dermed har f.eks. både Nederland og Spania bare 5-10% smitta, på tross av høye dødstall. Det er ikke flaks at helsevesenet har behandla så mange smitta såpass bra. Noen land, som Tyskland, kan kanskje ha vært enda flinkere, men Norge ser ut til å ligge i FOTO: ADOBESTOCK.COM toppskiktet når det gjelder behandling. Som vi bl.a ser av hvor få yngre Covid-19-døde vi har. Det er heller ikke flaks at vi har en organisering av eldreomsorgen der kommunene kan og vil ta ansvar, og at de kan trekke på tilstrekkelig medisinsk kompetanse. Alt dette har mer eller mindre mangla i Sverige. I tillegg har vi et mer sivilisert arbeidsliv enn de fleste - inklusive Sverige - der en f.eks følger yrkesmessig beste praksis og bl.a ikke går på jobb når en kan være smitta. NAV har fått inn flere ganger så mange Covid- 19-relaterte sjukemeldinger enn det antakelig har vært smittetilfeller, men dette er helt som det skal være i føre-var-praksis, og antakelig en viktig grunn til den norske suksessen. Stengningen av skoler og barnehager har trolig også vært et meget godt valg. Vi nevnte indikasjonene på at norske barn smittes like mye som voksne, og antikroppstester fra Sverige indikerer at mye av det samme gjelder der - barn er i beste fall noe mindre smitta enn snittet blant voksne. En kan gjerne gnåle om at skolestengningen ikke var 'kunnskapsbasert', men det fins definitivt ikke kunnskapsgrunnlag for å si at det ville vært helt trygt å holde åpent - tvertimot. Situasjonen er at en har veldig mange smittetilfeller der en ikke kjenner kilden, samtidig som at asymptomatisk spredning har vært lite studert - og flertallet av smitta barn ser ut til å ha lette eller ingen symptomer. I Sverige er bortimot 40% av Covid-19-dødsfallene hjemmeboende eldre, og hvem har smitta dem? Det er helt sikkert ikke utelukkende omsorgsarbeidere. Etter hvert som kontrastene mellom Norge og Sverige på utfall er blitt så store, er det også blitt vanskeligere å peke på hva vi har gjort som har vært dumt/unødig. For det er knapt en eneste dimensjon i Covid- 19-problematikken der Sverige gjør det bedre enn oss, og det indikerer at det er ikke en eller et par forklaringer på forskjellene, det er mange. Det kan virke som om større trygghet og mindre avmakt i Norge har gjort oss bedre i stand til å håndtere problemene, det er mange beskrivelser fra Sverige om hendelser og arbeidsmåter som neppe kunne forekommet i Norge, folk ville nekta. Så det beste valget hadde nok vi i Norge gjort på forhånd: Bedre velferd, mindre avmakt og større trygghet. Vi burde jo i svært mange tilfeller hatt mer av alt dette, men det er altså ofte mye verre andre steder, og ikke behøver vi alltid dra så langt heller. 10 SENTRALPOSTEN

11 En personlig historie om brukerstyrt personlig assistanse I vinter saksøkte Hannah Lunden staten. Bakgrunnen var at hun, på tross av medisinfaglige råd, ikke fikk innvilget nok BPA (Brukerstyrt personlig assistanse) av kommunen hun bor i til å kunne leve et selvstendig liv. BRUKERSTYRT PERSONLIG ASSISTANSE TEKST: Camilla Huggins Aase, frikjøpt tillitsvalgt NTL Sentralforvaltningen Hannah er 19 år. Hun er som 19-åringer flest, bortsett fra at hun ble skadet i en rideulykke for noen år tilbake, og nå er rullestolbruker. Hun har også fått problemer med å regulere kroppstemperatur og blærekontroll som følge av ulykken. Ifølge spesialisthelsetjenesten trenger Hannah assistanse døgnet rundt, blant annet til toalettbesøk og temperaturregulering på natten, men kommunen hun bor i mente at hun kunne klare seg med 15 timers BPA og hjemmesykepleie som rykket ut ved behov på nattestid. Hannah hadde prøvd denne ordningen, og var ikke fornøyd. Det er ikke rart. Hjemmesykepleien brukte opp til 30 min på å komme til Hannah. Det er lenge å ligge å svette uten mulighet til å kunne få av seg dynen, eller enda verre, å bli liggende i sin egen urin. Hannah sa at dette påvirket nattesøvnen i en så stor grad at det gikk ut over skolearbeidet. I rettsalen fikk hun høre fra staten at hun jo kunne drikke mindre vann på kvelden slik at hun ikke måtte så mye på toalettet, eller at hun kunne følge skoleundervisningen fra nettet, slik at hun heller kunne bruke sine tildelte 15 timer assistanse på nattestid. Hannah er 19 år. Hvilke andre 19-åringer er det staten ber drikke mindre vann, eller ber dem om å følge undervisningen på nett og gå glipp av alt det sosiale som skjer på skolen? Hannah er dog dessverre ikke en trist enkeltskjebne. Hannah er praktisk talt normen for hvordan funksjonshindrede rundt omkring i kommune-norge opplever hverdagen. Mange får avslag på, eller får for lite timer tildelt assistanse. Ifølge en undersøkelse Norges Handikapforbund gjorde for noen år tilbake, får folk så lite timer at de må prioritere bort ting de gjerne skulle ha gjort som andre tar som en selvfølge sosiale aktiviteter prioriteres bort først, så utdanning og arbeid. Mange får bare nok assistanse til å få dekket basalbehovene - få tatt en dusj, laget middag, vasket litt klær. Dette er trist for den enkelte, men samfunnsøkonomisk er det også et enormt tap funksjonshindrede nordmenn sier de gjerne ville deltatt i arbeidslivet, men slipper ikke inn som følge av blant annet diskriminering og mangel på tilgjengelighet og assistanse. NTL Sentralforvaltningen vil ha et arbeidsliv for alle. Vi vil at Hannah skal få nok nattesøvn til å kunne ta en utdannelse og delta i arbeidslivet. Det betyr at vi av og til må se på strukturene utenfor arbeidslivet, som BPA. Derfor var vi tilstede på en demonstrasjon foran Helse -og omsorgsdepartementet 14.februar, der helseminister Bent Høie ble overrakt over underskrifter på et opprop som krevde at regjeringen tar grep for å sikre funksjonhindrede frihet. FOTO: IVAR KVISTUM Dessverre gikk det ikke veien for Hannah. Hun tapte saken mot staten. Norge har ratifisert FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, men har ikke tatt den inn i norsk lov, slik som det er gjort med de andre diskrimineringskonvensjonene som f.eks. kvinnekonvensjonen og rasediskrimineringskonvensjonen. Det betyr i praksis at funksjonshindrede har et svakere rettsvern enn andre grupper i samfunnet. Det viser også resultatet av rettsaken Hannah førte mot staten, domstolen legger ikke vekt på FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Derfor foreslår NTL Sentralforvaltningen en rekke tilleggsforslag til LOs handlingsprogram for å styrke funksjonshindredes stilling og mulighet til å delta på lik linje som andre i arbeidslivet. Forslagene skal behandles på LO Kongressen neste år, og vi foreslår blant annet å ta konvensjonen inn i norsk lov, at all kollektivtrafikk og alle skoler må være universelt utformet, og at LO må jobbe for å hindre diskriminering av minoriteter i arbeidslivet. NTL Sentralforvaltningen jobber for et arbeidsliv der alle kan delta. Vi håper LO vil støtte oss i denne kampen SENTRALPOSTEN 11

12 MATSPALTE Tekst og foto: Camilla Huggins Aase. Mail: Som så mange andre begynte jeg etter 12.mars på en surdeigsstarter. eg hadde mel, men gjær var jo utsolgt overalt, så da var det bare å sette i gang og sette sin lit til bakterier og fermentering. Det gikk sånn passe i begynnelsen, men aller mest slet jeg med det alle oppskriftene fortalte meg, nemlig kast masse av starteren hver gang du skal mate den. Altså hver dag. En ting er nå at å kaste mat er en uting, men i de dager var jo også mel begynt å bli en mangelvare i butikkene. Så føltes fryktelig ekstravagant og rett ut galt å drive på med kasting av starter i lengden. Til slutt spanderte jeg på meg et online surdeigskurs på Instagram. Martha De Lacey er en Londonbasert surdeigselsker som til vanlig driver surdeigsog fermenteringskurs fra hjemmet sitt, men under korona-lockdown måtte også hun begynne å tenke annerledes for å redde levebrødet (pun intended) sitt. Hun opprettet da et onlinekurs på Instagram. Martha har også sterke aversjoner mot å kaste fullt brukbar mat, så mange av oppskriftene hennes er eksempler på hva du kan bruke rester av surdeigsstarteren til. Hun anbefaler å ha en boks eller et glass der du samler opp restene hver gang du har matet starteren din, og så er det bare å samle opp. Disse browniesene er en slik oppskrift. Her gjelder det å ha gamle surdeigsrester, jo eldre jo bedre fermentering bryter nemlig ned glutenet i melet, og det blir det gode brownies av. Denne oppskriften er basert på Martha sin, men med noen små justeringer etter hva jeg hadde for hånden av ingredienser når jeg satte i gang. Reste-surdeigs-brownies Ingredienser: 300 g kokesjokolade 175 g smør 3 egg 100 g hvitt sukker 200 g brunt sukker 300 g gamle rester av surdeigsstarter 2 ss kakao 200 g nøtter du liker (eller utelat om du ikke liker). 150 g melkerull, bringebær, nonstop, smørbukk, hva du enn måtte føle for 2 gode klyper flaksalt Slik gjør du det: Sett ovnen på 150 grader varmluft eller 170 grader over/ undervarme. Mens den varmer seg opp rister du nøttene (del dem opp hvis de er store) i ovnen noen minutter til de er lett gyldne og lukter godt. Ta dem ut og avkjøl. Imens smelter du smør og kokesjokolade over vannbad, og avkjøl helt (sett bollen i kjøleskapet i ti min om du er utålmodig som meg). Rør inn eggene i sjokoladeblandingen. Bland de tørre ingrediensene sammen, altså nøttene (jeg brukte valnøtter), alt sukkeret, en klype av saltet og kakaoen. Bland sammen de tørre ingrediensene med sjokoladeblandingen og 12 SENTRALPOSTEN

13 karamell, evt lakris om det er din ting? Noen skjeer tahini på toppen? Kjør på, dette blir garantert godt nesten uansett! Ha røren i en form kledd med bakepapir (min er ca 20*30 cm), strø den siste klypen med flaksalt på toppen, og stek i ovnen i ca. 40 min. Viljestyrke-testen er at denne må avkjøles helt før man skjærer i den, ellers smuldrer den opp og holder ikke formen. Klarer du det, er den knallgod som den er, bedre dagen etter, og fryses fint. Min ble laget på en særs varm dag, og ble konsumert med saltkaramell-iskrem. Er du lysten på flere tips til hva surdeigsstarteren kan brukes til, sjekk på Instagram. restene av surdeigsstarteren med en slikkepott eller lignende (ikke kjøkkenmaskin, du vil ikke knuse nøttene). Så blander du til slutt inn det du skulle ønske av ting og tang, her er det kun din egen smak og kreativitet som setter grenser. eg hadde en halv åpen kokesjokolade jeg skar opp i mindre biter, og hadde også oppi noen gode håndfuller Reese s peanut butter chips som jeg har tatt med meg hjem fra ferie i USA en gang. eg har også tidligere brukt melkesjokolade, og tenker at for eksempel bringebær ville vært godt i, kanskje også SENTRALPOSTEN 13

14 ENCEPHALON 14 SENTRALPOSTEN

15 Har du en anmeldelse på lur? Send e-post til ANMELDELSER KAKURO Bli millionær med Sentralposten! Drømmer du om å bli rentenist og klassefiende? Send inn løsningsordet på kryssordet til: torill.braaten@fug.no innen 15. august og du kan vinne disse: Løsningsordet på kryssordet i Sentralposten 1/2020 var «Krøttermat på rull», og vinner ble Bjørn Greaker i Geithus. Tre flax-lodd er på vei i posten! Plassér to eller flere av sifrene 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, eller 9 slik at de sammenlagt gir summen (tallet) som står oppgitt over eller til venstre for en tallrekke. Et siffer kan ikke brukes mer enn én gang i hver sum. LØSNING Bulls FOTO: YAYIMAGES.COM Korte svar på store spørsmål Tittel: Korte svar på store spørsmål Forfatter: Stephen Hawking Forlag: Pax forlag, 2018 Stephen Hawking er kjent som en av etterkrigstidens største hjerner innelåst i en kropp kraftig rammet av ALS, og da han i mars 2018 gikk bort var det en hel vitenskapsverden som sørget over å ha mistet ham. Samtidig som man sørget gledet man seg over å ha fått nyte godt av hans intellekt i så ufattelig mye lenger enn det korte tidsrommet legene som først diagnostisert sykdommen hans hadde gitt ham. Hawkings første bok, «A brief history of time» gjorde ham til kjendis på en måte vitenskapsskribenter sjelden ser maken til, og det til tross for at den tidvis kan være ganske vanskelig å trenge gjennom, full av teoretisering omkring de helt store spørsmålene i astrofysikken. «Korte svar på store spørsmål» er derimot langt fra vanskelig å trenge gjennom. Hawking ble ofte spurt om å uttale seg om ulike «store spørsmål», det være seg fra media, fra næringslivet, fra politikere eller fra andre. De svarene han hadde gitt på spørsmål som «Finnes det en Gud», «Kan vi forutsi fremtiden» og «Vil kunstig intelligens bli smartere enn oss» hadde han samlet i et svært omfangsrikt arkiv, og da han døde var alt det som skulle bli denne bokutgivelsen med en samling av de relativt korte svarene under utarbeidelse. Svarene på de store spørsmålene er stort sett på omlag 20 sider, og gir noen svært tankevekkende svar, som tross den korte formen også er svært velbegrunnete. Noen av spørsmålene som besvares er tildels overlappende, og dermed har også svarene blitt det, uten at det svekker boka som sådan nevneverdig. Boka er absolutt et verdig minne over den store vitenskapsmannen, og anbefales på det sterkeste for alle vitenskapsinteresserte som også har sans for filosofi. Marius Helgå marius@ntl-sf.no SENTRALPOSTEN 15

16 Utgiver: NTL Sentralforvaltningen Returadresse: NTL sentralforvaltningen Youngsgate OSLO Når arbeidsplassen flyttes hjem TEKST: Åsne Skjelbred Refsdal, frikjøpt tillitsvalgt NTL Sentralforvaltningen Den 4. mai arrangerte NTL Sentralforvaltningen digitalt kurs om et godt hjemmekontor, både det ergonomiske og juridiske. Vi tok for oss både det fysiske og psykososiale. Først ut var fysioterapeut Hanne Bye fra bedriftshelsetjenesten A-med. Så fulgte forbundssekretær Guro Vadstein opp med de juridiske spørsmålene. Nærmere 140 medlemmer i NTL Sentralforvaltningen deltok. Etter kurset sendte vi ut en spørreundersøkelse om hvordan ansatte har fått tilrettelagt arbeidet sitt på hjemmekontor. Det var 59 personer som svarte og disse representerer 27 virksomheter, både i staten, men også i overenskomst. Fysisk tilrettelegging De aller fleste melder tilbake at arbeidsgiver har lagt til rette for at man kan hente utstyr, får dekka henting eller det har blitt kjørt hjem. Mange melder også tilbake at arbeidsgiver har tilbydd å dekke innkjøp av ekstra utstyr og styrka support på IT. Samtidig er det mer blandet om man har fått tilbud om individuell tilrettelegging. Men alt i alt ser det ut som at arbeidsgiver har vært «på» for å sikre raskest mulig igangsetting av hjemmekontor. Arbeidsmiljøet på hjemmekontor? Men hvordan ivaretas et godt arbeidsmiljø når man sitter alene på hjemmekontor? Vi spurte om arbeidsmiljø og ikke-faglig kontakt med kollegaer. Veldig mange forteller om en eller annen form for sosialt treff gjennom digital kaffe, enten digital fredagskaffe eller morgenkaffe. Det er kun 7 av de 27 virksomhetene der det ikke er noen form for utenom-faglig treff. Det mange likevel tar opp er at det å være fysisk på arbeidsplassen er en viktig. Det er tyngre å motivere seg og mange skriver at de savner kollegaer, å spise lunsj sammen, gå ut en tur i lunsjen og ikke minst spørre om råd og diskuterer fag. Under er en liste til inspirasjon av ulike sosiale aktiviteter: Digitale kaffepauser og lunsjer Sosiale kanaler på Teams hvor vi kan dele forskjellige morsomme temaer og bilder Digital yoga som inngår som trening i arbeidstiden Konkurransen på «Dytt.no» Fredagsqviss via Kahoot og Fredagskaffi med vinlotteri arrangeres av Velferdsutvalget «Hvem jobber hvor»-quiz Å ringe kolleger i stedet for å sende e-post ta en liten prat utenom bare jobbprat. Skypekaffe med en god kollega hver dag klokken åtte Digital «afterwork» FB-side hvor vi deler bilder og happenings Interne nyhets- og aktualitet side deles det bilder fra ansattes hverdag NTL tillitsvalgt i avdelingen som har snakket med alle medlemmene sine 10 min noen dager i uka hvor vi sammen kan strekke og bøye oss litt Egen teams-gruppe hvor vi ikke snakker om jobb Ukentlig quiz for hele arbeidsplassen Markeringer f.eks. av ansatte som slutter skjer også digitalt. «Vandremøter» med inntil 4 medarbeidere (fysisk tur med videomøte på telefon) Verneombudene har vært i kontakt med alle. Strikktrening på Teams Felles fredagskaffi med lykkehjul på Zoom kvar veke for dei som vil (direktøren er stort sett alltid på plass) En kaffekopp (i Teams) daglig og alle får endelig mulighet til å vise alle sine rare krus og kopper en egen gruppe der vi gir hverandre turtips i området Egen Teams-chat i seksjonen som har det meningsbærende navnet «Moro og fjas». Og der er det mange som får utløp for. mye! «digitalt vintreff» med flere kolleger flere ganger «pubgjengen» møtes kanskje annenhver uke for å ta etterjobbpils. Spill/fredagspils io/?sngfwf2klgbp